Lars Saabye Christensen

Kirkegata i Oslo. Like etter krigen. Et liv, en familie, en fortelling. Røde Kors, en skole, et reklamebyrå. Det hele bæres av to pusterytmer; en i familien Kristoffersen og den andre i møtene i Fagerborg Røde Kors. Det er beretningen fra mye kvinners perspektiv der de lever hjemme, ute, i foreningslivet, men også gjennom far og sønn - i arbeid, skole og vennskap. Gjennom en setning vises forandringene for oss som vokste opp like etter Krigen og resten;"Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke de andre" (s.162). Fra møtene i Røde Kors får vi kjenne på folks hjelpebehov med bilder av den evigvarende sosial nøden i denne byen der Eilert Sundt allerede på 1850-tallet forteller oss at 11.0000 av 66.000 lever av offentlig økonomisk understøttelse. Inne i dette veveteppet eller kanskje denne veve-ryen ligger også temaene innvandring, lengsel etter kjærlighet, urbaniseringen og menneskets ubotelige ensomhet. Vi kjenner til disse menneskene som vi vokste oppi nærheten av - i blokkene i byene der tett innpå krevde stor avstand, der det å te seg var viktigere enn å ta for seg. Allermest kommer menneskets ytre og indre til syne i Jesper som har det psykologene kanskje ville kalle en påfallende adferd, men der i alle fall både en far, en lærer og en pianist ser noe annet. Og slik vandrer vi gatelangs i en by, i en stemning, i en historie og i et fortalt fiktivt liv som blir en pendant til vårt eget.… (lisätietoja)