Moderne Weihnachtsgeschichte, spezielle, poetische Sprache.

Novelle; Typische schrijfstijl van de auteur. Wel : minder herhalingen; terug Leestekens en minder lange zinnen. Duidelijk géén ideeën roman, zoals bij zijn ander werk. Toch sober en monotoon geschreven zodat de lezer haast hypnotisch doorleest. Het verhaal heeft een duidelijke bodem: wat gebeurt er met de nieuwe eigenaar v/d bootloods en met de oude vrouw? De lezer zal deze aantijgingen wel begrijpen. Ook een spanning wordt opgebouwd rond die bepaalde zaken en dit door de dubbele ontmoeting met de nachtwacht v/d stad. De geboorte redt hem. Maar de novelle heeft een open einde.....
Opvallend : connectie met het christelijk thema van Kerstmis.) ( )

A short novel, allegoric to the christmas tale of a man, in this case a boy, and a woman, a girl in this story, looking for shelter to give birth and welcome nowhere. Reflections to their parents, their situation and the hopelessness of their future. Suggestiont that the boy goes all the way when refused shelter again, entisingly predicted by a man telling "you haven't done anything wrong, yet" .... and still, a new suggestion at the end that all will go well.
In what has to be an exorcizing writing style, full of repetition, endless sentences and a lot of unspoken feelings. But also some things are repeated and repeated, over and over again ... and this takes for me the magic away, it's like the author tries to hard, tries to get the atmosphere too expressive. The effect, in my humble opinion, is that it takes away the power of the events. There are more powerfull gripping short stories out there. Try Silvio D'Arzo for instance. ( )

Alida og Asle har flyktet fra hjembygda og har reist inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et husvære. Alida skal føde hvert øyeblikk, og fortvilelsen stiger etter hvert som avslagene kommer. Et blikk på Alidas store mage, og ingen har noe rom til utleie … Ute er det kaldt og vått. Hva skal de gjøre?

Mens desperasjonen øker, opplever vi gjennom vare tilbakeblikk forholdene de har reist fra. Asle som har blitt foreldreløs og kastet ut av naustet der moren og han bodde, inntil hun døde og eieren trengte naustet selv. Alide som aldri har følt seg elsket av sin mor, fordi søsteren Oline var så mye mer foretrukket …

Gjennom et manende og repeterende språk, tegner Jon Fosse ikke bare et vakkert bilde av kjærligheten mellom Alide og Asle, men han får også frem desperasjonen deres. Og stemningen der de driver rundt i gatene, uten å vite hvor de skal gå. En situasjon som til slutt driver Asle så langt at han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin kjære Alide …

Dette er den første boka jeg har lest av Jon Fosse, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble for øvrig overrasket da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her var det nemlig sparsomt med tegnsetting og avsluttede setninger. Men det er som en bokelsker har uttalt på nettstedet Bokelskere.no: her går kunsten foran grammatikken! For nettopp denne fortellerstilen gjorde historien til noe helt for seg selv.

Dette er en historie eller novelle som er veldig annerledes det meste av det jeg har lest tidligere. Samtidig minner fortellerstilen – særlig det manende, repeterende - litt om Tomas Espedals stil, men med den forskjell at Fosse skriver nynorsk. Noen ganger måtte jeg lese enkelte avsnitt om igjen i håp om å forstå hva forfatteren egentlig forsøkte å fortelle, bare for å oppdage at forfatteren ikke fortalte noe som helst, men mest sannsynlig overlot tolkningene til leserens fantasi.

Jeg gir terningkast fem til denne boka. ( )

Fortetta handling. Kortroman