Denne trilogien består av romanene "Alberte og Jakob" (1926), "Alberte og friheten" (1931) og "Bare Alberte" (1939).
Handlingen i "Alberte og Jakob" foregår i Tromsø. Her blir Albertes oppvekstår skildret. Hun har strenge foreldre som synes Alberte er umulig og ikke har noen framdrift og ambisjoner. Hun kommer nok til å bli gående hjemme og forbli ugift. Alberte er sjenert og lite sosial (nærmest usosial), og hun mangler selvtillit. Men hun har et indre liv og en slags intellektuell tankegang som virker litt merkelig når vi får vite hvordan hun har det med sin familie og sine venninner. Jakob, hennes bror, er en god venn, men han reiser til sjøs og lar høre mindre og mindre fra seg.
I de to neste romanene er Alberte i Paris (bortsett fra i de siste kapitlene av "Bare Alberte"), hun står blant annet modell for kunstmalere og klarer å livberge seg på et vis. Hennes foreldre er omkommet i en kaiulykke i Tromsø, og hun hører lite fra Jakob. Hun blir venn (kjæreste?) med en danske, men han reiser hjem og dør senere. Så får hun barn med en norsk maler, Sivert Ness. Barnet kalles Småen og Alberte er svært glad i ham, men Sivert mener at hun duller for mye med ham. Alberte forelsker seg i Pierre, en forfatter som er blitt skadet under krigen, men dette forholdet opphører når Pierres kjæreste Jeanne ber Alberte om å avslutte forbindelsen. Under Paris-oppholdet har Alberte skrevet litt for avisene og hun har også etterhvert skapt deler av et manuskript som kanskje kan bli en roman. Pierre er den som har oppildnet henne til å skrive videre og prøve å få utgitt noe. Omternt 300 sider hvert år, sier han, så kan hun kanskje leve av det.
På slutten av romanen "Bare Alberte" er Sivert, Alberte og Småen hjemme i Norge på gården til Siverts foreldre. Alberte får sitte inne i stua hos nabokona for å kunne skrive i fred, og helt til slutt drar hun til byen for å levere inn manuskriptet. Om hun får romanen utgitt, er et åpent spørsmål, men det virker ikke helt umulig.
Romantrilogiens siste setninger:
"Den som engang tok livet fra den gale kanten, får til sist ta livet som det er.
Sannhet, sa Pierre engang: Få sagt litt sannhet - - "
Alberte-trilogien er en av de norske klassikerne man bør få med seg. Cora Sandels personkarakteristikker er gode, og stilen er spesiell og interessant. Man blir godt kjent med mange av karakterene - først og fremst med Alberte - og miljøskildringene (både i byen og på landet (natur)) er fine og svært visuelle. En digresjon: Cora Sandel hadde først tenkt å bli kunstmaler.
Handlingen foregår mye på det indre, psykologiske og følelsesmessige plan og leseren får et godt innblikk i hvor vanskelig det var for kvinner på begynnelsen av det 20. århundre å skape seg en karriere (kanskje spesielt en kunstnerkarriere) utenfor hjem, ekteskap og familie.
Alt i alt en god og lesverdig romantrilogi. "Alberte og Jakob" er best. ( )