الرواية ناضجة , اصناف من الخيانة والنقاء , اصناف من التعطش للشر والجنوح للخير , جميله ( )

حاولت مره تكتب ريفيو بعد ما تقرا الكتاب ب4 سنين؟ فى محاولة عادية هيكون الفشل حليفك بالتاكيد فالعقل البشرى يعمل بتقنية عصية على الفهم فهو سيمحى -بكل بساطة- ما قرأت الشهر الماضى لكن عندما يكون الامر متعلقا بعمل اسثنائى ستجد -بسبب ما- تفاصيل القصة متجسدة فى ذهنك

واحة الغروب هى رواية تلتصق بالذاكرة بخطوطها الدرامية المنفصلة متصلة و التنقل الخفيف الرقيق بين شخصية و اخرى , كون المكان و الزمان هم البطل الاصلى , تلك النظرة على وجهك عندما تصل الى النهاية حين تضيع احلامك فى اكتشاف تاريخى

بهاء طاهر يتجلى
( )

Egyptian police offer Mahmoud Abd El Zahir is sent to administer the restive oasis community of Siwa in the late 1890s. He smells a rat, knowing that his English overlords have been suspicious of his role in the major uprising in 1881-82 led by Colonel Arabi or Urabi Pasha against the English and the Khedive who had acceded to it.

That uprising is described later in the novel. Essentially, a sickening mismatch of military power left the rebels in disarray. Many of the bravest, far-seeing and generous-hearted people of Eqypt were mown down, while many others were morally mangled afterwards, as they betrayed each other to save their own lives. On the other hand, the servile flourished. The foundations for 20th century Egypt were being laid. Mahmoud is one of those mangled - the uprising left him hating himself for denying the cause. He feels dead.

Remarkably, he is married to a spirited Irishwoman, Catherine, who has appalled her peers by taking an Egyptian husband. A passionate Irish nationalist, she is also a classical scholar fascinated by the story of Alexander the Great, and the mystery surrounding his sepulchre; she wonders if it might have been moved to the Siwa oasis, and itches to inspect local relics. She also nurses her own emotional wounds from a failed former marriage. Relations are complicated further by the arrival of her sister, the saintly, frail beauty Fiona, who had once seemed destined to marry Catherine's own former partner.

With its Berber population, Siwa regards even Egyptian Arabs as colonists, never mind the English. Its population have a murderous hatred toward all outsiders who impose such heavy taxes. However, they are themselves bitterly factionalised among themselves.

For most of the novel Mahmoud manoeuvres between the different players in Siwa - half-heartedly, since he has little will to live. Catherine wants to revive him, and their relationship, and also yearns to explore her scholarly interests, her poetic sensitivity to the desert, and she is keen for friendship with locals; but it is she who jars most heavily with the local culture and its brutal restrictions on women.

The theme of deadness is played out from many angles, and has appeared in the author's other literary work. Perhaps that is not surprising in someone who lived through decades of dictatorship in his homeland. ( )

الرواية لا تتناسب والضجة التى صاحبت ظهورها

في رأيي

لا تستحق البوكر

ما هى
الفكرة او المغزى المراد توصيله في الرواية ؟


كيف اصنفها
هل هى رواية

تاريخية ام سياسية ام وطنية؟


ضابط البوليس المصرى محمود عبد الظاهر يستقر فى واحة
سيوة و
يصطحب زوجته
كاثرين الأيرلندية


الشغوفة بالآثار وتعلمُّ اللغات

يكثر الكاتب الكلام عن سعة ثقافة كاثرين
وإحاطتها بكل شىء
فعليا هى المحرك لكل شىء


ظاهرة تتكرر بشدة فى الروايات العربية وهى

افتتان الرجل الشّرقي بشكل عام بالمراة الاوربية الشّقراء يعتقد الرجل العربى بوجه خاص ان

الجمال

يتجسد في المرأة الشقراء


ببشرتها البيضاء وشعرها الذهبي وعينيها الزرقاوين

هذه الملامح

هى
مصدر فخر له لاعتقاده بأن الجميع يحسدونه لارتباطه بها

النظرة الدونية
للعرق العربى
اوالبشرة السمراء

وكانه عار يجب التخلص منه



افتقادهم لهذا الجمال المزعوم والرغبة منهم بإنجاب ذريّة أكثر جمالاً وبهاءً بغية تحسين النّسل للأجيال القادمة




الانجذاب الشديد
للعرق الابيض الارقى والافضل
هو نوع من انواع


التماهى مع المستعمر
خاصة فى ظل رواية تدور احداثها اثناء الاحتلال الانجليزى لمصر
لا يشفع له كونها ايرلندية وليست انجليزية

"

وتريد أن تقود هى المعاشرة

فارفض وامارس العشق على هواى

فاخضعها تماما فى الفراش

وأظن رغم تذمرها

ان ذلك يرضيها تماما
"


هذه الشخصية المضطربة غير السوية التى فشلت فى طرد المستعمر
من البلاد
تلهث وراء المراة لتقهرها وتثبت انها تستطيع ان تقهر هذا المستعمر فى صورة المراة وان فشل فى هزيمة الرجل
فى ميدان القتال
هذا هو الانتصار الوحيد
!!!
ضيق
أفق سخيف


هذا الافتتان بالثقافة الغربية بصفة عامة

فى اقحام مشاهد غريبة على الرواية
تفقدها الاصالة والتفرد


"
لماذا أنا منشرح الصدر هذا الصباح فى هذ
الحر، وبعد التهديد الذى أعرف أنه حقيقى؟ هل كان ذلك ببركة حلم؟ لا
يمكن أن يكون بفضل كأسى
اِلويسكى اللتين شربتهما فى المساء
كنت اعول
على الويسكى لاحتمال الوحدة فى هذه الواحة، وأحضرت معى من
القاهرة ذخيرة كافية من الصناديق

"

لماذا لا تصل الرواية العربية الى العالمية؟

بعيدا عن نظريات المؤامرة

فان الرواية العربية هى محاولة لنقل الرواية الغربية
مع تغيرات طفيفة

والنتيجة هى
عمل مشوه وناقص وغير مكتمل تعوزه الفردية والتميز

التيمة الرئيسية فى الرواية العربية هى البطل الذى يترك بلاده ويمضى
الى بلد اوربى وهو ناقم على تخلف بلده وتاخرها
او كما هو الحال فى هذه الرواية يستقدم هو هذه الثقافة الى بلده
فاما ان يذهب هو او تاتى هى
لا بديل عن هذا التكرار النمطى الا فى روايات قليلة


بعكس الروايات اللاتينية
التى نجحت فى ان
تتصدر القوائم

ومنح أدباؤها جوائز عالمية


فالكاتب ينجح فى ان يشارك القارىء في الكثير من الهموم السياسية والاجتماعية والاقتصادية

واسباب التخلف، الاستبداد، الهيمنة الغربية

وليس الانبهار المتواصل بالاخر وتقليده تقليدا اعمى ( )

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)

Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.

Utgitt i Egypt: 2007
Originaltittel: واحة الغروب eller wahat al-ghurub
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk:Unn Gyda Næss
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 308 ( )