Pikkukuvaa napsauttamalla pääset Google Booksiin.
Ladataan... Across the China Sea: A NovelTekijä: Gaute Heivoll
- Ladataan...
Kirjaudu LibraryThingiin nähdäksesi, pidätkö tästä kirjasta vai et. Ei tämänhetkisiä Keskustelu-viestiketjuja tästä kirjasta. This stunningly atmospheric novel by prize-winning author Heivoll, set in a rural district of southern Norway, covers a period of roughly six decades, from the years of Nazi occupation to the 1990s. In 1994 the narrator, in his mid 60s, has returned to the family home following his mother’s death (his father died some years earlier) to shut the house for the last time and dispose of his parents’ belongings. In the 1940s, during the war, his parents had the house designed and constructed for a specific purpose: since both worked in a psychiatric hospital and were trained in the care of the mentally disabled, and concerned about the lack of such a facility in that part of the country, they built a house that would accommodate a small contingent of patients for whom they would provide long-term care in exchange for a regular government allowance to cover costs. So the house where the narrator grew up was a family home but also a small-scale asylum for patients whose infirmities ranged from mild to severe. Central to the narrator’s recollections of his childhood are five mentally challenged siblings, three boys and two girls, who come under his parents’ care. Heivoll’s novel is built around moments in time—sights, sounds, sensations—and major and minor life events that the narrator recalls, usually with fondness but occasionally with confusion, pain or regret. All the patients residing at the house, which include the narrator’s Uncle Josef, are regarded as family and treated as such. The narrator’s relationship with the five siblings—Lilly, Nils, Ingrid, Erling, Sverre—initially guarded, soon becomes a close and trusting bond, and develops into a crucial formative element of his life that extends beyond childhood. Heivoll the novelist draws each of his characters in precise and sympathetic detail and with striking empathy, emphasizing personal dignity and individual strengths and talents over bizarre tics or obsessive behaviours. At the close, Across the China Sea returns to the 1990s and we join the narrator as he says goodbye to people and things he has known for his entire life. The story is loosely structured and does not build to a conclusion or denouement as much as it draws us along while reminding us that time changes all things and, eventually, everything passes out of existence. Gaute Heivoll, author of Before I Burn, has written another moving and haunting novel about memory in which the past leaves in indelible imprint on the present. ( ) A fascinating story set in 1940s Norway, narrated by the son of a family who take on the responsibility for five 'mentally disabled' children, as well as three adult men, acting in what was called the'Christlike Spirit of Love'. The unnamed narrator reflects back over the life of his family as he empties the house on his mother's death. Each of the cared for have distinct personalities, and embed themselves into the house in the wood. A quiet novel with some volatile moments. ”I was born in the autumn at the maternity clinic in Asker, and at first I slept in an old orange crate that once had been shipped across the China Sea. Papa had found the crate in the attic above the men’s unit along with old sedan chairs, straightjacket beds, and other paraphernalia from the past.” This is the story of an unusual upbringing. In 1994, a man is clearing out his boyhood home in Norway after the death of his mother when he finds the contract his father had signed in the waning days of WWII. His parents had agreed to care for five mentally disabled children. They also cared for three mentally disabled men, all “in a Christlike spirit of love.” A house was built to accommodate these desperate individuals, along with the family of four. They became an extended family. Heivoll writes in spare, poetic prose that maintained a feeling of melancholy throughout. Through beautiful poignant vignettes we learn of the normal interactions with these special individuals and what is possible when you let love lead the way. Even a tragedy that takes place some months after their arrival is handled with delicacy and love. Heivoll also creates a magnificent sense of place. I’ve never been to Norway but I have a picture in my mind now of the snowcapped peaks, deep green forests, and icy blue waters. The innocence of childhood, compassionate adults and the power of memory make this an outstanding novel and one that will remain with me for a long time. Very highly recommended. A son returns in 1994 to clean out the family home after the death of his parents. The house itself, its surroundings, rooms and various objects are filled with memories for him. His mama and papa had met working in a psychiatric hospital in the Olso area, and their shared dream was to have a house of their own where they could care for those who could not care for themselves. In late 1944 they built a house and moved themselves and their two small children from Olso south to a more rural area, and contracted with the government in 1945 to house and care for several mentally unstable men and five siblings whose parents were declared unfit. With warmth and love, and “gentle humor”, the son tells the story– mostly chronologically, but also as memory dictates—of this unusual and unconventional “family”. This is a wonderful book, a compassionate story that will leave the reader with a sense of being changed by it. This was one of my favorite books of 2017. It’s the second book by Norwegian author Gaute Heivoll that has been translated, after [Before I Burn] (2010, T. 2013); another excellent novel and a favorite book that year. Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet. Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem. Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka. Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene. En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre. "- Så dette er de nye tullingene, sa han. Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19) Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ... "Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156) Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der. Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ... Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire. Utgitt: 2013 Forlag: Tiden Antall sider: 248 Forfatterens nettsider näyttää 5/5 ei arvosteluja | lisää arvostelu
"In the waning days of the German occupation of Norway, Karin and her husband move from Oslo to a tiny village in the south with their young son, the narrator. There they aim to live out their dream of caring for those who can't look after themselves. They have spent months building a modest house with rooms for patients, and it's soon filled with three adult men who are psychologically unstable--including Karin's uncle Josef, who suffered a head injury in a carriage accident--and five siblings whose parents have been declared unfit, and who are the subjects of much conversation in the village. This small and idiosyncratic community persists for nearly three decades. After his parents' deaths, the son returns to clean out this unusual home. The objects of his childhood retain a talisman-like power over him, and key objects--including an orange crate where he and his sister slept as infants, Josef's medal of honor, his mother's beloved piano, and many others--unlock vivid memories. In recounting the ways that the siblings both are and are not a part of his family, he reveals his special relationship with Ingrid, who cannot speak, and his sister's accidental death, which occurred when they were playing together, and its quiet yet tragic effects on the extended family. With warmth, gentle humor, and deep compassion, Gaute Heivoll portrays an unconventional family as it navigates an uncertain and often unkind world."--Amazon.com. Kirjastojen kuvailuja ei löytynyt. |
Current Discussions-Suosituimmat kansikuvat
Google Books — Ladataan... LajityypitMelvil Decimal System (DDC)839.82Literature German literature and literatures of related languages Other Germanic literatures Danish and Norwegian literatures Norwegian literatureKongressin kirjaston luokitusArvio (tähdet)Keskiarvo:
Oletko sinä tämä henkilö? |