È davvero curioso scoprire in questo romanzo di Paasilinna una Finlandia di quasi 50 anni fa popolata da rappresentanti del potere che tanto assomigliano ad alcuni personaggi cui viviamo accanto: uomini mediocri, di scarso ingegno, attaccati al potere, capaci di assurde macchinazioni ma incapaci di cogliere ciò che c'è di buono nelle persone, soprattutto nelle persone che manifestano apertamente la loro originale individualità: Jaatinen, un ingegnere (non a caso) concreto, esperto, abile e intelligente, ma anche sensibile e pronto a cogliere i disagi e le esigenze delle persone, viene costantemente osteggiato dai detentori del potere di uno sperduto paesino rurale, non perché vedano in lui un potenziale pericolo per il loro ruolo ma semplicemente perché non lo capiscono perché non ci arrivano, perché sono limitati nella loro miope visione del mondo.
Paasilinna con il suo humour tinto di alcol, usa l'incredibile "vittoria" del protagonista per far "perdere" l'incapacità a favorire l'innovazione anche quando i risultati possibili sono evidenti, rischiosi forse, ma evidenti e le persone coinvolte nell'innovazione sono brave persone, strane forse, ma brave.

This was Paasilinna's fourth novel, written the year after The year of the hare (like many writers of light fiction, he had a rigid schedule of one book a year). It's a satirical look at small town institutions in the same sort of vein as Clochemerle, Don Camillo and Main Street, but with a 1970s twist (and a Finnish perspective, of course).

Engineer Akseli Jaatinen is sent to Kuusmäki to build a new road bridge on a site where there had been a bloody battle between the Whites and the Reds in 1918. Although he's clearly competent and efficient, the conservative clique that runs the town (the mayor, the parson, the police chief and the headmaster) takes against him - he doesn't treat them with the sort of respect they feel they deserve, and he fraternises with his workers in a suspiciously "socialist" way. The civic dignitaries do their best to humiliate him and put obstacles in his way, and eventually succeed in getting him dismissed from his post. But Jaatinen isn't beaten as easily as that - he comes back to Kuusmäki, and takes his revenge on them, one by one, in charming and subtle ways...

Not profound literature, by any means, but an entertaining comic read for a journey, with a few nice insights into the ways small communities can inadvertently turn to hypocrisy, self-interest and a closed mindset. ( )

"En lykkelig mann" er det niende Paasilinna-boka som er oversatt til norsk, og den åttende jeg leser av hans bøker. Og jammen har det ikke kommet ut enda en på norsk - altså den tiende - i disse dager ... Det er for øvrig litt å ta av, for Paasilinna har så langt skrevet 35 bøker, og det kommer stadig flere.

Tilfeldigvis ble jeg oppmerksom på denne forfatteren i 2008, og det var i første rekke "Harens år" som vakte min begeistring. En begeistring som vedvarte i bok etter bok, men som dessverre begynte å dale da jeg leste "Den senile landmåleren" og "Prosten og hans forunderlige tjener" - begge etter min bedømmelse terningkast tre-bøker. Dette har ført til at det satt litt langt inne å starte på enda en av hans bøker ... Noe av det som gjorde utslaget i positiv retning var nok at lydbokutgaven av "En lykkelig mann" plutselig dukket opp foran meg sist jeg var på biblioteket, samt at den kun består av fire CD´er ... Jeg ga ham en ny sjanse, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde!

I denne boka opplever jeg at Paasilinna er på høyden igjen! Og jeg undres om det skyldes at dette var blant hans første bokutgivelser? Han skrev den nemlig i 1976, dvs. året etter "Harens år". Oppi alt det finske vanviddet er det også denne gangen et dypere alvor, hvor samfunnskritikeren Paasilinna ved hjelp av avvæpnende humor refser det bestående.

I "En lykkelig mann" befinner vi oss i den lille bygdekommunen Granbacka. Det skal bygges en bro over Daudmannselva, og det er broingeniøren Akseli Jaatinen som skal lede arbeidet på vegne av veivesenet. Han har ikke før ankommet, før bygdedyret brøler mot ham. Her tåler man ikke fremmede, og definitivt ikke fremmede med makt! Lokalbefolkningen gjør det som står i dens makt for å få ham jekket ned noen hakk, men de regner ikke med å møte så stor motstand som Jaatinen er i stand til å mobilisere. Ordfører Jämkini og bygningssjef Kainulainen kommer fort til kort, for Jaatinen klarer i løpet av kort tid å detronisere dem fullstendig. Og det på en så elegant måte at de ikke skjønner rekkevidden før det er for sent. Og hvis noen trodde at det var til ugunst for den lille bygda, så tar man feil. Jaatinen er riktignok en ambisiøs mann, men dum er han ikke. Han sørger for at godene blir fordelt mer rettferdig. Og kanskje er det derfor han er så lykkelig når alt kommer til alt?

Dette er en herlig bok full av humor og finsk galskap! Og ja: jeg gleder meg til å lese flere av Paasilinnas bøker! Og kanskje kommer jeg til å være noe mer bevisst på når bøkene er skrevet - tidlig eller sent i forfatterens karriere ... Denne gangen blir det terningkast fem!

Utgitt i Finland: 1976
Originaltittel: Onnellinen mies
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Ellen Holm Stenersen
Lydbokutgaven er innspilt: 2011
Oppleser: Kyrre Haugen Bakke
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t ( )

Second livre de Paasilinna que je lis après Petits suicides entre amis. Encore un bon moment de lecture. Paasilinna nous plonge dans un monde caricatural très bien vu, un village où les habitants, affublés d’un esprit étriqué et peu enclins aux changements, font tout pour se débarasser de l’ingénieur un peu trop proche de ses ouvriers. Conte politique, fable sociale, Paasilinna nous dresse une caricature à peine exagérée de la société, des luttes de pouvoir, de l’argent, du milieu rural, mais c’est aussi l’histoire d’un homme volontaire qui ne se laisse pas faire, qui va se construire et partager ses acquis avec autrui. Si les méthodes employées ne sont pas toujours orthodoxes, on peut se demander jusqu’à quel point la fin justifie les moyens ? La quête du bonheur de Jaatinen rejaillira sur ses semblables, car Jaatinen ne manque pas de générosité, et sa recherche de la réussite n’est pas égoïste. Un joli conte social donc. ( )

Récit de la vengeance d'un homme sur les autorités d'une petite ville qui l'avaient pris en grippe ( )